Nytt og nyttig på nett :)

Jeg gleder meg – virkelig!

Det er ikke alltid like greit å finne god og riktig informasjon om ME på norsk.

På engelsk fins det mye, men det er ikke alle som er like gode i utenlandsk, og slett ikke alle med grå ull mellom ørene, tanketåke og utmattelse som orker å gi seg i kast med ordbok, leksikon og google translator for å forstå engelske artikler.

ME-foreningens nettsider har vært mangelfulle og dårlig oppdatert, Menin sine er dessverre ikke så veldig innholdsrike, de heller.

Hvis man ser på hva allmennleger kan om ME, kan det virke som om de ikke har det så greit, de heller. Heller ikke for dem finnes det en god kilde som inneholder gode artikler og nyheter om forskning.

Da er det jo flott at ME-foreningen lanserer sin nye nettside ved midnatt i natt.

adressen er som før: www.me-foreningen.no

En liten gruppe har jobbet det siste halve året med å samle informasjon, både for leger og legfolk. Siden har kanskje ikke verdens mest fancy layout – men den er ryddig og lett å navigere, og det er vel det viktigste i så måte. Dessuten er den stappfull av god informasjon – på norsk. Selvsagt er det lenker til engelske artikler også, det kommer vi ikke utenom. Vi bor i et lite land med et lite språk, og mye av forskningen på ME foregår i land der man ikke snakker norsk. Noe har blitt oversatt, men dette er en tidkrevende prosess. Mer kommer etter hvert.

Mye av det engelske er ment for helsepersonell – de burde være vant med å lese engelske forskningsartikler. Det er jo viktig at de også får god informasjon – for pasientenes skyld!

Siden får en avdeling beregnet på pasienter, og en for helsepersonell, og en avdeling om mestring. Dessuten skal det hele tiden oppdateres med nyheter om alt som skjer.

Så dette er virkelig noe å glede seg over!

Pulsklokke – de første erfaringene

Dette med pulsklokke er fasinerende – og jeg gjør meg stadig nye erfaringer.

Forrige helg var jeg i Italia – jeg fikk en helt uventet sjanse til å gå på opera i Verona, og hvem kan si nei – selv om man kanskje egentlig ikke orker? Jeg dro, hadde noen flotte dager, og orket mere enn jeg hadde trodd – man har da tross alt noen reserver.

Og jeg hadde pulsklokken, som skulle hjelpe meg å ikke slite for mye.

Jeg hadde satt alarmen på 110 slag – det virket slik rimelig greit… det var på det punktet at jeg begynte å føle at alt ble veldig tungt. På turen holdt jeg meg under hele tiden – med unntak av et par bratte trapper, da…

Vel hjemme følte jeg meg slett ikke så verst – men jeg oppdaget at det skulle ingenting til – pulsen skjøt opp med en gang jeg reiste meg.  Derfor satte jeg meg snarest ned igjen, og med PC-en på fanget forsøkte jeg å forstå hva som hadde skjedd. Jeg hadde jo vært så flink…

Og så hadde jeg jo slett ikke det. 110 var alt for høyt.

Formelen er nemlig slik:

Makspuls for alderen er 220 – alder. Anaerobisk terskel ligger på ca. halvparten igjen. Er man 50, blir regnestkket slik: 220 – 50 =  170. 170/2 = 85.

Når man er under anaerobisk terskel, hoper det seg ikke opp melkesyre i musklene – men er man litt – selv om det bare er litt – over, vil det sakte men sikkert bygge seg opp. Hvis man så ikke får tilstrekkelig tid og hvile mellom hver økt til at kroppen får «ryddet opp», har man et problem. På sikt vil det skade musklene, og man «overtrener» – en situasjon der trening bryter ned kroppen i stedet for å bygge opp.

Så når jeg trasket rundt i timevis, med tidvis litt for høy puls, fikk kroppen aldri tid til å hente seg inn igjen. I praksis ble hele turen en eneste lang «treningsøkt».

Jeg fant en nettside om trening der det står at de fleste vil føle at aktiviteten ved AT er for lav, og ønske å trene hardere, men at dette gir dårligere resultat. Amen til det.

Nå er det en uke etter at jeg kom hjem, og pulsen har roet seg, og virker tilbake til normalen. Klokken er stilt på nytt, og sier nå fra ved langt lavere aktivitet.

Men det jeg gleder meg over, er dette:

I og med at jeg kunne se (og høre alarmen) hvor fort pulsen steg etter at jeg kom hjem, kunne jeg hvile så mye at jeg unngikk det «megakræsjet» jeg har fått før etter en slik tur. Og med ny innstilling på klokken, har jeg et verktøy som gjør at jeg tør dra på en annen tur en annen gang – selv om det da nok blir aktiv kafesitting, med litt sightseeing innimellom.

Og ikke minst – jeg lærer stadig noe nytt!

Med urter

 Oregano

 

Det er noe som morer meg, og det er hvordan vi bruker ord og hvilken betydning vi tillegger ordene – og ikke minst hvilke assosiasjoner ordene vekker.

Tenk på en sjampo, for eksempel. På etiketten står det: «Kun naturlige ingredienser. Med urter.» Da må det jo være sunt og bra, ikke sant? Når vi leser «urter» og «naturlige ingredienser» tenker vi på noe grønt, naturlig, sunt og ekte, gjerne med en duft av lavendel, sitronmelisse eller rosmarin. Eller?

Hva er naturlig? Alt som opptrer i naturen, og som ikke er menneskeskapt? Nå er det slik at det meste i naturen ikke er spesielt sunt for oss, og noe er direkte skadelig. Hvit fluesopp, selsnepe, tysbast og storhjelm kan ta livet av oss i små mengder. Hydrogensulfid – gassen som lukter råtne egg – er helt naturlig. I det hele tatt – vi nevner i fleng.

Urter er ikke så mye bedre. En urt er i grunnen bare en vekst med myk (ikke vedaktig) stengel, der stengelen dør tilbake etter endt vekstsesong. Urter kan være ettårige eller flerårige. Det er imidlertid ikke det folk flest forstår med «urter» – de tenker mer i retning krydder eller tradisjonelle legeplanter – og tenker at krydder og gamle legeplanter må være sunt og godt. Ikke helt. Riktignok har en god del av disse urtene god smak og positiv virkning, men andre er både skadelige og farlige, nettopp fordi de virker. Einerbær i for store mengder skal kunne fremkalle abort, revebjelle øker hjertefrekvensen, arnika kan gi alvorlige allergireaksjoner, og er farlig hvis det tas opp i kroppen. Rød solhatt setter fart i immunsystemet når man er forkjølet – men skal ikke brukes av mennesker med autoimmun sykdom. Man skal vite hvilke urter man bruker!

Selv om en urt har blitt brukt i århundrer er det heller ingen garanti for at den hjelper. Man skal ikke langt tilbake i tid før europeisk medisin var basert på teorien om at vi hadde fire kroppsvæsker – blod, slim, svart galle og grønn galle – og at sykdom kom fra en ubalanse mellom disse «humørene». (Og her er et eksempel på hvordan ord forandrer innhold. Legene mente at de fire humørene eller sinnsstemningene kom fra en overvekt av en kroppsvæske – kolerisk/gul galle, flegmatisk/slim, melankolsk/svart galle, sangvinsk/blod. Var man i dårlig humør, var kroppsvæskene i ubalanse. I dag bruker vi humør i en litt annen betydning.) Tilføre kroppsvæske kunne man ikke, så det gjaldt å drive ut en eller flere – så kan man tenke seg hva slags virkning urtene har: slimløsende, brekkmiddel eller avføringsmiddel. Visstnok tok legene livet av flere enn de kurerte…

En annen teori var signaturlærene, som tok utgangspunkt i at Gud hadde laget en slags rebus i planteriket. Kunne man løse rebusen, visste man med en gang hva en plante skulle brukes til. Fioler har nyreformede blad, og var derfor bra for nyrene… Og man kan jo bare gjette hva denne soppen kunne brukes til?

Jeg mener på ingen måte at det ikke finnes urter som enten har kulinarisk eller medisinsk verdi, eller begge deler – bare at vi skal tenke på at det kan være stor forskjell på hva vi legger i ordene og hva de egentlig betyr  – og at vi kan være HELT sikre på at de som forfatter teksten i reklamer og på pakninger er fullstendig klar over denne forskjellen og utnytter vår godtroenhet helt og fullt! Man kan få mange gode lattere av å bli bevisst på hva som egentlig står i reklamene.