Stikkordarkiv: glede

Snøklokker

IMG_1665

Det er en merkelig vinter. Først var det ikke vinter i det hele tatt, så flesket det til med ordentlig kulde, og etter det har ikke værgudene klart å bestemme seg i det hele tatt, og det regner, snør og tiner om hverandre.

Nå regnet det i går og tinte i dag, og all snøen er borte. Jeg tar en liten inspeksjonsrunder rundt huset for å se om hagen er der fremdeles, og for å sjekke at rådyrene har gjort jobben sin og beskåret epletrær og roser skikkelig. De flinke dyra har ikke bare gjort det, men har gitt meg en haug gratis gjødsel i gave. Når man har ME gjelder det å være glad for all den hjelp man kan få!

I det mest solfylte hjørnet av hagen hilser snøklokkene meg velkommen. De står med sprekkferdige knopper og bærer bud om at våren er i vente. Mørket og kulden er ikke helt over ennå, og vi skal sikkert få en dynge med snø i mars, akkurat som i fjor – men våren kommer.

DSC_0979

Jeg blir glad av disse små, sarte tøffingene som har vært ute mer enn én vinternatt før. Kanskje er ikke våren her ennå, men dagene er lengere og snøklokkene har kommet – det går mot lyser tider.

IMG_1668

Reklamer

Med sukker på

frostsukker5

Tilværelsen med ME er ikke alltid like søt. Så blir det desto mer moro å komme ut en morgen når verden ser ut som om den er dekket av perlesukker.

Gleden er ofte i de må tingene, og det gjelder å lete etter dem, nå som temperaturene kryper nedover og vintermørket senker seg.

Det ble et lite raid i hagen med kamera før solen smeltet rimet, før jeg tuslet inn med kalde fingertupper og rød nesetipp. Hvem kan klage på kulden når den kan lage noe så vakkert?

Kirsebærblomster

litekirse5

Høyt henger de, og sure er de, heter det, men det stemmer ikke i dette tilfellet. De er søte, selv om de henger høyt, disse kirsebærene.

Ja, ja, sier mannen min. Fuglene skal også ha sitt…

Selv om jeg ikke får gledet meg over kirsebærene, kan jeg glede meg over blomstene. Store mengder av snøhvite blomster mot bronsefarget, nyutsprunget løv. Slikt må man da bare bli glad av?

litekirse8

litekirse7

litekirse3

litekirse2

litekirse1

Hvitveis i Holtnesdalen

litehvit07

Hvert år må jeg opp i Holtnesdalen når hvitveisen blomstrer. Det er ikke langt å gå, men det er bratt, og kanskje litt for slitsomt – egentlig.

Selv om jeg er helt for aktivitetstilpasning og energiøkonomisering, så er det noen ganger jeg må gi litt blaffen, og gjøre noe jeg virkelig har lyst til. LITT blaffen, ikke fullstendig blaffen. Fullstendig blaffen kan legge meg flat på sofaen i uker, LITT blaffen medfører en dag eller to med sterkt redusert aktivitetsnivå, og de gode minnene rekker ikke å blekne før jeg er tilbake til det som er mer eller mindre normalt.

Hvitveisen i Holtnesdalen er verdt et par dager selvpåført tretthet. Området er et naturreservat med edelløvskog, en bratt og kronglete dal med svære trær, merkelige knauser og bratte bekkefar. Om våren er bakken er dekket av et teppe av hvitt, trærne har gjennomskinnelige, selvlysende grønne blader, fire svarttroster konkurrerer om å synge de beste melodiene og solen varmer i ansiktet. Sener på sommeren stenger trekronene lyset ute, og bakken er dekket av bregner, og man kan tro man er i en grønn,  halvmørk katedral. Nå om våren er hele området lys og luft, og det er det vakreste hvitveisstedet jeg vet.

Jeg håper noen vil bli med meg på turen gjennom bildene under, og at jeg på den måten kan dele gleden med noen av dere andre.

litehvit11

litehvit10

litehvit12

litehvit09

litehvit08

litehvit06

litehvit04

litehvit05

litehvit03

litehvit02

litehvit01

litehvi13

Vår!

vaarblogg3

Det er vår!

Jeg påpeker forbløffet og opprømt til alle som vil høre: «Er ikke dagen lyse og lange! Har du lagt merke til det?» man skulle ikke tro at det ble vår hvert år…

vaarblogg8

vaarblogg4

Så tidlig som i år har jeg sjelden sett det. Rosene har store skudd allerede, og det er bare begynnelsen av mars. Snøklokkene har allerede blomstret lenge ute, og forsythiagrenene som jeg tok inn for en uke siden blomstrer som bare det inne. Hasssel og or står med lange gule rakler, og gåsungene har tittet fram av skallet.

vaarblogg7

vaarblogg6

Jeg stoler ikke helt på våren ennå likevel. Sildrebekken bak huset er i skyggen, og der er det istapper i vannet og rim i gresset. Det kan ennå bli snø og frost.

vaarblogg1

vaablogg2

Da gjelder det enda mer å nyte solen og varmen mens den er der, og jeg setter meg med kaffekoppen i solveggen og samler litt D-vitaminer etter en lang vinter.

Det er vår!

På tur på andres bein

hostturblogg8lite

Jeg har alltid likt meg på tur, og vært en ivrig bruker av skog og mark, enten på sykkel eller til fots. Nå har MEen gjort at beina ikke fungerer så godt lenger, og lange turer fungerer ikke i det hele tatt – i alle fall ikke på egne bein. Da er det fantastisk å få lov til å låne andres! Fjordingen Aliss bor på en gård i nærheten, og bærer meg velvillig ut i naturen, med velvillig tillatelse fra sin eier. Jeg er utrolig takknemlig for den sjansen til å være ute på tur, og for godt selskap – og særlig når det er på en aldeles blankskurt og skinnende høstdag.

hostturblogg7lite

hostturblogg9lite

hostturblogg6lite

hostturblogg5lite

hostturblogg4lite

hostturblogg3lite

hostturblogg2lite

hostturblogg1lite

 

Rare dyr

Alle dyr er rare. Mennesker er dyr, så vi er også rare, til tider, men det er tross alt – til tider – lettere å forstå seg på sin egen art.

Katter derimot, er tidvis umulig å forstå seg på, og det er kanskje derfor de er så fascinerende.

Hvorfor liker katten min for eksempel å sitte ute og se inn?

mims5

 

Den forrige katten likte å sitte inne og se ut. Hvorfor er hun livredd for støvsugeren? Hvorfor sitter hun på fanget når jeg ser på TV i godstolen, men ikke når jeg sitter i sofaen?

mims4

 

Hvorfor ruller hun seg når hun vil løftes opp?

mims1

 

mims2

mims23

 

Hva kan hun sitte å se på i gresset i lange tider?

mims22

Hvorfor vil hun ikke bruke kattesengen hun fikk? Hvordan kan det ha seg at vi ikke aner hvor hun er, men det øyeblikket mannen min setter seg i stolen ved siden av skapet der godteposen oppbevares, så er hun der? Hvor har hun vært når hun kommer hjem og det lukter peisbål av henne?

Jeg vet ikke.

Jeg kommer aldri til å forstå henne.

Jeg vet bare at hun er årsak til stor daglig glede.