Det er en merkelig vinter. Først var det ikke vinter i det hele tatt, så flesket det til med ordentlig kulde, og etter det har ikke værgudene klart å bestemme seg i det hele tatt, og det regner, snør og tiner om hverandre.
Nå regnet det i går og tinte i dag, og all snøen er borte. Jeg tar en liten inspeksjonsrunder rundt huset for å se om hagen er der fremdeles, og for å sjekke at rådyrene har gjort jobben sin og beskåret epletrær og roser skikkelig. De flinke dyra har ikke bare gjort det, men har gitt meg en haug gratis gjødsel i gave. Når man har ME gjelder det å være glad for all den hjelp man kan få!
I det mest solfylte hjørnet av hagen hilser snøklokkene meg velkommen. De står med sprekkferdige knopper og bærer bud om at våren er i vente. Mørket og kulden er ikke helt over ennå, og vi skal sikkert få en dynge med snø i mars, akkurat som i fjor – men våren kommer.
Jeg blir glad av disse små, sarte tøffingene som har vært ute mer enn én vinternatt før. Kanskje er ikke våren her ennå, men dagene er lengere og snøklokkene har kommet – det går mot lyser tider.
Tilværelsen med ME er ikke alltid like søt. Så blir det desto mer moro å komme ut en morgen når verden ser ut som om den er dekket av perlesukker.
Gleden er ofte i de må tingene, og det gjelder å lete etter dem, nå som temperaturene kryper nedover og vintermørket senker seg.
Det ble et lite raid i hagen med kamera før solen smeltet rimet, før jeg tuslet inn med kalde fingertupper og rød nesetipp. Hvem kan klage på kulden når den kan lage noe så vakkert?
Høyt henger de, og sure er de, heter det, men det stemmer ikke i dette tilfellet. De er søte, selv om de henger høyt, disse kirsebærene.
Ja, ja, sier mannen min. Fuglene skal også ha sitt…
Selv om jeg ikke får gledet meg over kirsebærene, kan jeg glede meg over blomstene. Store mengder av snøhvite blomster mot bronsefarget, nyutsprunget løv. Slikt må man da bare bli glad av?
Hvert år må jeg opp i Holtnesdalen når hvitveisen blomstrer. Det er ikke langt å gå, men det er bratt, og kanskje litt for slitsomt – egentlig.
Selv om jeg er helt for aktivitetstilpasning og energiøkonomisering, så er det noen ganger jeg må gi litt blaffen, og gjøre noe jeg virkelig har lyst til. LITT blaffen, ikke fullstendig blaffen. Fullstendig blaffen kan legge meg flat på sofaen i uker, LITT blaffen medfører en dag eller to med sterkt redusert aktivitetsnivå, og de gode minnene rekker ikke å blekne før jeg er tilbake til det som er mer eller mindre normalt.
Hvitveisen i Holtnesdalen er verdt et par dager selvpåført tretthet. Området er et naturreservat med edelløvskog, en bratt og kronglete dal med svære trær, merkelige knauser og bratte bekkefar. Om våren er bakken er dekket av et teppe av hvitt, trærne har gjennomskinnelige, selvlysende grønne blader, fire svarttroster konkurrerer om å synge de beste melodiene og solen varmer i ansiktet. Sener på sommeren stenger trekronene lyset ute, og bakken er dekket av bregner, og man kan tro man er i en grønn, halvmørk katedral. Nå om våren er hele området lys og luft, og det er det vakreste hvitveisstedet jeg vet.
Jeg håper noen vil bli med meg på turen gjennom bildene under, og at jeg på den måten kan dele gleden med noen av dere andre.
Jeg påpeker forbløffet og opprømt til alle som vil høre: «Er ikke dagen lyse og lange! Har du lagt merke til det?» man skulle ikke tro at det ble vår hvert år…
Så tidlig som i år har jeg sjelden sett det. Rosene har store skudd allerede, og det er bare begynnelsen av mars. Snøklokkene har allerede blomstret lenge ute, og forsythiagrenene som jeg tok inn for en uke siden blomstrer som bare det inne. Hasssel og or står med lange gule rakler, og gåsungene har tittet fram av skallet.
Jeg stoler ikke helt på våren ennå likevel. Sildrebekken bak huset er i skyggen, og der er det istapper i vannet og rim i gresset. Det kan ennå bli snø og frost.
Da gjelder det enda mer å nyte solen og varmen mens den er der, og jeg setter meg med kaffekoppen i solveggen og samler litt D-vitaminer etter en lang vinter.
Jeg har alltid likt meg på tur, og vært en ivrig bruker av skog og mark, enten på sykkel eller til fots. Nå har MEen gjort at beina ikke fungerer så godt lenger, og lange turer fungerer ikke i det hele tatt – i alle fall ikke på egne bein. Da er det fantastisk å få lov til å låne andres! Fjordingen Aliss bor på en gård i nærheten, og bærer meg velvillig ut i naturen, med velvillig tillatelse fra sin eier. Jeg er utrolig takknemlig for den sjansen til å være ute på tur, og for godt selskap – og særlig når det er på en aldeles blankskurt og skinnende høstdag.
Alle dyr er rare. Mennesker er dyr, så vi er også rare, til tider, men det er tross alt – til tider – lettere å forstå seg på sin egen art.
Katter derimot, er tidvis umulig å forstå seg på, og det er kanskje derfor de er så fascinerende.
Hvorfor liker katten min for eksempel å sitte ute og se inn?
Den forrige katten likte å sitte inne og se ut. Hvorfor er hun livredd for støvsugeren? Hvorfor sitter hun på fanget når jeg ser på TV i godstolen, men ikke når jeg sitter i sofaen?
Hvorfor ruller hun seg når hun vil løftes opp?
Hva kan hun sitte å se på i gresset i lange tider?
Hvorfor vil hun ikke bruke kattesengen hun fikk? Hvordan kan det ha seg at vi ikke aner hvor hun er, men det øyeblikket mannen min setter seg i stolen ved siden av skapet der godteposen oppbevares, så er hun der? Hvor har hun vært når hun kommer hjem og det lukter peisbål av henne?
Jeg vet ikke.
Jeg kommer aldri til å forstå henne.
Jeg vet bare at hun er årsak til stor daglig glede.
Jeg ligger på en dekkstol, med et pledd over meg (høsten nærmer seg, og kveldene blir kaldere) og ser på skyene. Mellom hendene har jeg en varm tekopp, og det er så utrolig stille og fredelig rundt meg.
Jeg føler slik ro. Det er godt å bare være til stede.
Noen tårnsvaler driver flyvetrening høyt oppe, og de skarpe skrikene er den eneste lyden.
Jeg kunne ikke ha det bedre akkurat nå.
Jeg var rundt 12 år den gangen foreldrene mine tok meg med i operaen for å se ballett første gang. det var svanesjøen, og jeg ble fullstendig trollbundet. Eventyret med den tragiske slutten, musikken, kostymene – det var noe bådet for hodet, øyet og øret. I mange uker etterpå danset jeg rundt hjemme, og drømte om å bli ballerina. Det ble jeg nok ikke, men gleden over musikk og dans har holdt seg.
Mange år senere tok jeg med min dengang åtte år gamle datter for å se svanesjøen. Hun satt pent og stille, men mellom hvert nummer hvisket hun til meg: «Er det slutt nå?» Jeg begynte å bli redd for at hun kjedet seg, og syns det var leit at hun ikke hadde samme glede av stykket som jeg – men det hadde jo vært et forsøkt verdt. Overraskelsen var derfor stor da jeg endelig svarte «Ja, nå er det slutt.» og hun begynte å gråte. «Jeg vil en det en gang til!» tutet hun.
Det blir ikke så mange turer for å se på dans lenger, både fordi jeg bor lenger unna, og fordi det rett og slett er for slitsomt.
Selv om det ikke blir Svanesjøen på operaen, kan jeg glede meg over min egen lille svanesjø rett utenfor huset. Litt før i vår var det i alle fall 20 stykker her – og og i går kom sannelig et par med to unger. Jeg legger på lyden fra balletten, og koser meg med videosnutten av «mine» svaner.
Jeg er veldig glad i katten min. Hun er det perfekte kjeledyr for en ME-pasient, på veldig mange måter; hun går inn og ut etter eget ønske, og forventer ikke annet enn mat og kos, når det passer henne. Skulle ME-hodet føre til at jeg glemmer å gi tilstrekkelig service, kan du være helt sikker på at hun husker, og sier fra. I tillegg går hun foran med et godt eksempel når det gjelder å få nok hvile – der prioriterer hun beinhardt.
Katter er sære dyr, og det gjør dem fascinerende. Den forrige katten vår likte å sitte inne og se ut, mens denne sitter ute og ser inn. Hun kan sitte på fanget i sofaen, men ikke i lenestolen. Hun vil at mannen min skal gi henne godbiter – der duger ikke jeg.
I det hele tatt har katten trent mannen min svært godt. Hun har egen katteluke, men foretrekker å gå inn og ut gjennom hans rom – særlig om natten. Er hun ute, mjauer hun for å komme inn, er hun inne krafser hun på døren for å komme ut. Mannen min ble til slutt lei, og lurte på hvorfor pusen ikke plaget meg?
Jeg slipper henne ikke inn og ut om natten, sa jeg. Krafser hun på min dør, kommer hun ingen vei. His du slutter å åpne for henne, må hun bruke katteluken i stedet.
Jammen, det er så slitsomt å høre på! sa min bedre halvdel. (Virkelig bedre – langt mer ettergivende og snill enn jeg når det gjelder katteoppdragelse) Likevel gikk han med på at hvis han bare var standhaftig, så ville hun gi seg.
Da natten kom, kom katten og krafset på døren. Krafse, krafse. Stille. KRAFSE, KRAFSE, krafse. Krafse. Stille, og jeg øynet håp, men nei. KRAFSE! Krafse, krafse-krafse! Mannen min holdt ut, og jeg var stolt av ham. Etter lang tid og mange krafs ble det stille, så klikk-klakket det i katteluken, og jeg tenkte – HA! Hun måtte gi seg, så er vi ferdig med det. (Jeg må innrømme at det gjorde godt å få rett.)
Da mjauet det utenfor. Det fortsatte å mjaue. Etter 15 minutter ga mannen min opp og slapp pusen inn vinduet, og ut av soveromsdøren inn i huset. Katta ga ham et blikk som sa: Ikke prøv det der igjen, ellers…! Så gikk hun ut katteluken.
Det er ikke bare jeg som liker katter. Nettet er fullt av dem, og her er noen sære eksempler – som kanskje kan gjøre dage litt lysere.
Dagens lille ME-glede 