Små topper er også topper!

Bare noen meter til nå, så er jeg oppe… Jeg lener meg mot vinden, biter tenna sammen og setter den ene foten foran den andre, og den andre foran den ene. Jeg kjenner det i beina, og jeg må innrømme at jeg er aldri så lite andpusten, men jeg er fast innstilt på at opp, det skal jeg.
Og så, endelig når jeg toppen, og utsikten bretter seg ut foran meg mens fjellvinden hvirvler rundt meg og lukter myr, lyng og krekling. Jeg kjenner at det virkelig var verdt det å gå opp hit!

Nå er toppen min riktignok bare en liten fjellknatt ca. 50 meter fra der jeg har parkert bilen. Den virkelige toppen ruver høyt bak meg, fullstendig uoppnåelig for mine ME-muskler. Jeg snur meg og ser på den, og lengter opp dit, lengter etter å være en av de røde anorakkledde prikkene som arbeider seg opp stien.

Her jeg står har jeg et valg – jeg kan stå her og se på toppen jeg aldri vil komme meg opp på, og ergre meg over det, lengte, forbanne ME-en. bli sinna, sur og vonbråten – eller jeg kan snu meg og se hvor langt jeg har kommet, og glede meg over utsikten her jeg er. Jeg snur meg, og utsikten over dalen er fantastisk, og jeg nyter synet av blåne bak blåne og solflekker som jages over landskapet av skyenes skyggeflekker.

Vi med ME orker så lite, og så mye, mye mindre enn det vi klarte før. Det er så fryktelig lett å måle seg mot det man var tidligere, eller mot dem som er friske. Når vi med ME snakker om hva vi har gjort i løpet av dagen har vi så alt for lett for å bruke ordet «bare» om alt: Jeg har «bare» laget middag i dag, jeg har «bare» tatt en klesvask, jeg har «bare» dusjet. Vi ser mot toppen over oss, fjellet av alt det vi pleide å kunne utrette, og føler oss ubetydelige, utilstrekkelige og små.

Hvordan vi omtaler oss selv, påvirker hvordan andre ser oss. Sier vi «bare» om de tingene vi utretter, er det lett at også andre ser på dem som «bare». For mange ME-pasienter er det imidlertid ikke «bare» å dusje, lage middag eller vaske klær. Det er energikrevende oppgaver, og det er en seier å ha gjennomført det. Det er lov å si: «Jeg har vært så flink i dag, jeg har dusjet!»

Livet med ME er ikke et liv vi har valgt, men det er det livet vi har. Alle håper selvsagt å bli friske en dag, men vi kan ikke vente med å leve til den dagen kommer. Livet er her og nå, og det gjelder å gjøre det beste ut av det. Jeg tror det er viktig å lære seg å glede seg over hva man faktisk klarer, og erkjenne at det å gjøre det er en bragd, i stedet for å hele tiden tenke på hva man ikke klarer.

Det spiller ingen rolle hvor stor fjelltoppen er. Små topper er også topper, og det er en seier å ha besteget dem. Nyt utsikten!