Epler

 

 

Jeg er vokst opp i en eplehage, (Vel, ikke akkurat i ute hagen da, men innendørs i huset som hørte til hagen, i alle fall om vinteren.) og jeg er veldig glad i epler, særlig epler som man kan plukke selv, rett fra treet, tidlig på formiddagen en frisk septemberdag. Det er epler som er både myke og knasende sprø når man biter inn i dem, og de fyller munnen med så mange smaker at man lukker øynene av lykke og tenker: Sånn er det epler EGENTLIG smaker!

James Grieve, Ingrid Marie, Sevestaholm, Transparent, Aroma, Åkerø, Gravensten og Filippa var barndomsvenner som bidro med eplesaft og eplemos, for ikke å snakke om knasende sprø spiseepler. De siste Ingrid Marie-eplene ble som regel fortært, litt slappe og rynkete, men fremdeles bedre på smak en kjøpeeplene, sent i mars.

Eplehøsten var en stor jobb, med en person på stige eller gardintrapp som forsiktig løsnet eplene fra treet, og en person på bakken som forsiktig pakket dem i avispapir før de ble lagt i fruktkasser for lagring i garasjen. Den pene nedfallsfrukten gikk til mos, resten ble kjørt til Askim frukt- og bærpresseri og byttet i store flasker gylden eplemost. Foreldrene mine hadde vært unge under krigen, og det var utenkelig å kaste mat. Alt ble brukt.

Nå har jeg selv hage – men den er liten, og det er bare plass til et eneste lite epletre. Det bærer tappert sine epler hvert år, men det er ikke mer enn til det vi spiser. Jeg savner sårt både mos og saft, og blir lei meg når jeg kjører forbi gamle eplehager der eplene ikke blir høstet. Plenene er dekket av epler som råtner og gjærer. Det er trist å se – men det er dumt også. Råtne epler tiltrekker seg skadedyr – slik som elg. En mild høst for mange år siden var det en elg som ravet rundt i fars nabolag og spiste seg dritings på gjæret nedfallsfrukt. En dag vekket den faren min fra middagsluren ved å dundre i garasjedøren – den luktet vel eplene som lå lagret der inne. Min snille og lavmælte far hysjet på den, og «Den forsto nok hva jeg mente,» sa han, «for den ruslet ned i haven og sov ut rusen!» Jeg lurer på om det var den samme elgen som kom tilbake på vinteren og beskar epletrærne gratis?

Mitt lille tre er mer i rådyrstørrelse, og rådyrene hjelper til med beskjæringen av og til, når de er ferdige med rosene. Treet bærer godt, noe som skal komme av riktig beskjæring, så rådyrene vet nok hva de gjør… og jeg plukker mine få epler med andakt og ærefrykt. Røde, skinnende duftende og velsmakende – er det rart de spiller en så stor rolle i mytologi og eventyr? Tenk på Snøhvit, Adam og Eva, gulleplet som startet Trojakrigen og Iduns epler som ga evig ungdom til våre norrøne guder – for å nevne noen. Epler har vært verdsatt i lang tid – Osebergdronningen hadde med seg villepler i graven.

Engelskmennene sier «An apple a day keeps the doctor away» – og det kan være noe i det. I følge denne artikkelen inneholder epler fiber og antioksidanter, kan hjelpe deg å gå ned i vekt og beskytter mot diabetes. Om alt er riktig, vet jeg ikke, men eplene smaker jo deilig likevel.

Så jeg gleder meg over eplene mine, og deretter går turen til butikken for å handle norske epler – og så får vi se om det ikke kan bli noen tilslørte bondepiker, eplekaker, eplemos eller bakte epler…