Dette er spennende!

foto:GISKE FOTOSTUDIO NORWAY

Det er ikke alle ME-gleder som er små. Noen er kjempestore.

I alt for mange år har vi fått høre at ME er en karrieredreper for legene og forskerne. I tillegg blir det sett på som kjedelig, sært, diffust og usexy. Kreft og hjertesykdom har vært mye kulere.

Det er i ferd med å snu, også her hjemme på berget.

På ME-foreningens fylkeslederseminar kom Katarina Lien, lege ved ME/CFS senteret ved Oslo Universitetssykehus og formelig sprudlet av entusiasme og pågangsmot. «Dette er spennende! Dette er morsomt!» Hun så ut over forsamling av ME-pasienter. «Vel, ikke morsomt, da, men dere vet hva jeg mener…  dette er jo kjempespennende!»

Katarina Lien ønsker å ta en doktorgrad på ME, nærmere bestemt på ergospirometri. Ikke hørt om det? Som hun selv sa – hvis du har sett på TV, og sett en idrettsutøver sitte på sykkel med maske og slanger og ledninger både her og der, da har du sett det. Det er en metode for å måle yteevne og arbeidsbelastning. Man måler hva man puster inn og ut, man måler puls, og man tar blodprøver underveis for å se på bl.a. melkesyre i blodet.

Måler man friske personer og ME-pasienter, så yter de omtrent likt – første dag. MEN – hvis man måler om igjen dagen etter, yter de friske personene like mye som dagen før, enten de er unge eller gamle, tkke eller tynne, har kols eller astma. ME-pasientene, derimot, har en markant nedgang i ytelsesevne. Dette er et objektivt funn. Det finnes ingen måte å jukse på disse testene. Dermed har vi noe som kanskje kan fungere som en diagnostisk test for ME. Dr. Snell, fra Pacific Fatigue Lab har gjort en liten studie på dette. I høst holdt han foredrag i Stockholm, og her er en video av foredraget.

Ikke bare kan dette bli en objektiv test for ME, det gir også grunnlag for å få en bedre forståelse for hva som skjer nå vi blir syke av å anstrenge oss, og det kan gi oss verktøy – som pulsklokken – for å mestre hverdagen vår bedre. Jeg er enig, dette er kjempespennende!

Nå vil Katarina Lien forske videre på dette. Hun er interessert og ivrig, og klarer å få oss som hører på til å føle det samme. Vi klapper entusiastisk når hun får en orkide av ME-foreningens Reidun Alkanger, og vi krysser fingre og tær for at Katarina skal få midler til doktorgraden sin!

Du verden så glad jeg er for at det er nye, unge krefter som synes ME er morsomt. Nå, ikke morsomt, da – men du vet hva jeg mener.